Tilbakeblikk

Hei igjen dere som trofast fulgte vår ferd i kajakk langs Norges vakre kyst. Jeg får stadig varsler fra Facebook om at det er lenge siden de som følger siden har hørt fra meg, og det stemmer jo. Jeg lovet vel å komme med en liten oppsummering og litt om erfaringer etter turen. Dette er da et forsøk på å overholde dette løftet.

Det har blitt påske og vi sitter alle i hver vår kommune i korona isolasjon. Dette står i stor kontrast til situasjonen for ett år siden. Da var jeg i innspurten av forberedelser til det forekommende eventyret hvor Trond Eri, Leif Tofte og jeg skulle padle Norge på langs. Det var testing av båt, valg av utstyr og turplanlegging på steroider. Jeg valgt å slenge meg med på turen noe sent og hadde en hektisk innspurt. 17. april 2019 tok vi farvel med de av våre kjære som hadde blitt med til Svinesund og la i vei.

Både underveis og i etterkant tror jeg det er svært individuelt hvordan man opplever og husker det som har skjedd. Det er viktig å påpeke at dette er mine refleksjoner etter turen.

En del av min motivasjon for å dra på en sånn tur var at jeg ønsket å se om jeg kunne tåle det og ikke gi opp. Ønsket å være over tid i en situasjon hvor jeg måtte tåle fysisk anstrengelse og overleve i guds frie natur i en lengre periode. Rett å slett få testet meg ordentlig. I tillegg hadde jeg nok noen romantiske bilder av å ferdes i fint vær i vakker natur, i t-skjorte på blikkstille vann med fjell som speiler seg i overflata.

Når jeg nå ser tilbake på turen så fikk jeg testet min tåleevne. Dette var slett ingen ekstrem tur og laaaangt unna det de mer kjente eventyrerne som lever av slikt holder på med. Vi la vekt på ha gode marginer og brukte forholdsvis god tid oppover langs kysten. Vi var innom sivilisasjonen titt og ofte, og mottok både pleie og omsorg. Likevel fikk jeg kjenne på at jeg virkelig måtte jobbe med motivasjonen for å ikke gi opp. Etter at vi hadde passert Harstad var jeg faktisk på telefonen hjem for å ordne med transport hjem fra Tromsø. For de av dere som fulgte bloggen så fikk de vel med seg at jeg slet med svie i lysken og krampe i legger i tillegg til skuldre som kranglet. I Harstad hadde jeg vært på legevakten og fått masse smertestillende, men det gjorde likevel forbandet vondt i skuldra. Det hold på å ta knekken på psyken. Har tidligere vært av den oppfatning at dersom man ikke bestemmer seg ett hundre prosent for å gjøre noe så blir det ikke gjort. Sånn, «skal kanskje slutte å røyke», blir røyking til man dør. Etter en del samtaler på telefon med min kjære Torill, og en del grubling ble det til at jeg bestemte meg for å fortsette og å ta en dag ad gangen. Bli med så lenge jeg holdt ut. Ble liksom ikke så uoverkommelig og jeg trengte å ha ei bakdør. Denne usikkerheten må nok ha vært en belastning for Trond som da ikke var sikker på om han fikk følge hele veien. Må bare berømme Trond for måten han tok dette på og for den støtten ha ga. Alt i alt så funket min «kanskje skal jeg padle hele kysten strategi» for min del. Jeg ble jo med hele veien. Noe av det denne turen lærte meg var at jeg ikke skal være å streng med meg selv, akseptere at jeg har grenser også på de psykiske planet. Det er litt i tiden å hevde at om man bare vil noe nok så får man det til.  For min del var det greit å ville det sånn passe og håpe at det gikk.

Det ble lite finvær på turen så drømmen om så sige av gårde i blikkstille vann i bare t-skjorte ble det ikke så mye av. Det ble mye nedbør og ikke minst motvind. Har flere ganger fått spørsmålet om hvorfor vi valgte å padle oppover, og enkelte advarte mot at det blåser mye fra nord på sommeren. Til det kan jeg bare si at de som sa det fikk rett våren 2019 i hvert fall. Valget å starte i sør var nok ikke feil likevel. Kysten i Finnmark er eksponert og en start i påska der kunne gjerne ha resultert i mange døgn med landligge og truet muligheten for å gjennomføre turen. Da får man heller akseptere at det ble en del stamping og lite surfing.

Det var fantastisk å nå Grense Jacobselv 18. juli. Jeg var utrolig lettet og glad for å ha nådd målet. Etter 93 dager med fokus på fremdrift, holde seg varm og tørr, tolking av værmeldinger, en god porsjon vondt og en del bekymring for hva neste dag ville bringe var det utrolig deilig å vite at det nå lå bak oss. Gledet meg utrolig til å komme hjem til det trygge og kjære og de som ventet der. Når det er sagt så har jeg fått en fantastisk tur hvor jeg har opplevd utrolig mye både i form av mennesker vi møtte, en helt fantastisk kyst og ikke minst godt kameratskap med de jeg reiste sammen med. Foruten Trond som var «klippa» hele veien så fikk jeg gleden av å bli kjent med Sam på etappen i Finnmark. Leif måtte dessverre stå av turen to ganger men var med oss både som mentor og motivator hele veien.

Så hadde jeg dratt om jeg viste på forhånd hva som kom?

Et retorisk spørsmål som er vanskelig å svare på, men svaret er nok ja. Dette var noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge og jeg er glad jeg har fått opplevd det.

Hva ville jeg gjort annerledes?

Jeg ville forberedt med bedre fysisk og trent mer på sikkerhet. Sa vel litt flåsete at jeg skulle komme i form til Bergen, ment i den forstand at jeg skulle padle meg i form. Jeg hadde forholdsvis få mil i båten den våren vi startet og måtte nok streve mer en Trond. Dette ble nok ikke bare en belastning for kroppen, men også for psyken.

Når det gjelder sikkerhet så har jeg videregående kurs og har trenet en god del redning men likevel kunne jeg hatt behov for mer selvtillit på dette området underveis. Rulla kunne godt vært 95% og ikke så 30-50% som antagelig er tilfellet i grov sjø. Min oppfatning er at man ikke kan forutsette at rulla berger en, men det er en mulighet for å unngå svømming, ubehag og potensielt farlige situasjoner. Hadde nok hatt mer ro i sjelen om jeg var tryggere på denne.

Hva gjorde vi rett?

Det aller meste gjorde vi rett. Vi hadde snakket godt sammen på forhånd og gjort klare avtaler i forhold til sikkerhet og samarbeid. Underveis gjorde vi trygge valg og tok vare på hverandre.

Valg av utstyr var bra og vi manglet egentlig ikke noe underveis. Mye kan sies om utstyr og det finnes mye å velge i. Erfaringene med det utstyret jeg brukte kan jeg eventuelt komme tilbake til senere, hvis påskeværet uteblir og jeg likevel må sitte hjemme i god sosial avstand til andre mennesker.

Har turen forandret meg?

Det kan kanskje de som er rundt meg svare best på, men min oppfatning er at den har gjort det i veldig liten grad. Det gikk utrolig fort å komme inn i normalt gjenge og opplevelsene fa turen ble kun et minne. Var vel egentlig ikke før jeg skulle forberede et foredrag om turen for Trondhjems Kajakklubb at jeg fikk sett skikkelig tilbake på turen. Må innrømme at det var utrolig moro å gå gjennom hva vi hadde opplevd og å få snakke om det til et fullsatt klubbhus. Fint å ha dette å se tilbake på og et minne jeg vil ha med meg for livet, selv om jeg fortsatt er den jeg var før turen, og neppe har oppnådd noen store høyder hva bevissthet eller «nirvana» gjelder.

Fysisk så opplevde jeg jo en formstigning etter 3048 km i kajakk. Dessverre er fysisk form en ferskvare og det som ble muskler i armer og rundt skuldre har nå kommet på sin vante plass rundt midja. Også fysisk er jeg altså tilbake til den jeg var. Har ikke tenkt å starte med fitness blogging med det første uansett så jeg lever greit med det. Med alderen blir man takknemlig for gode minner. De varer evig og kan ikke tas fra en. Oppfordrer alle til å gå ut å skaffe seg sånne opplevelser, som er gode å minnes.

Ønsker dere alle en riktig god påske og håper dere slipper på få selskap av Covid-19.